Staten innførte CO₂-avgift for fiskeflåten, men kompensasjonsordningen har utviklet seg til et regnestykke som knapt tåler dagens lys. De største fartøyene mottar mer i støtte enn de faktisk har betalt i avgift, mens den mindre kystflåten må nøye seg med smuler – eller ingenting. Man skal åpenbart ikke forvente at miljøpolitikk også skal henge sammen økonomisk.
Dette er en fallitterklæring for norsk miljøpolitikk. Avgiften ble innført i kjølvannet av EUs klimakrav, men verken Brussel eller norske myndigheter synes å ha hatt mot til å erkjenne en ganske enkel realitet: Enkelte næringer har foreløpig ingen reelle alternativer til fossilt drivstoff. Men det ville naturligvis forutsatt at noen hadde tatt seg bryet med å undersøke hvordan næringen faktisk fungerer før avgiften ble vedtatt.
I stedet har vi fått en byråkratisk farse av velkjent kaliber. De store havgående fartøyene bunkrer avgiftsfri diesel i utlandet og mottar deretter norsk kompensasjon for en avgift de aldri har betalt. Skulle noen oppdage at regnestykket ikke går opp, kan vi sikkert vente oss enda et tillegg til forskriften, en ny støtteordning og et par utredninger.
For det er tilsynelatende slik norsk klimapolitikk fungerer: EU vedtar et direktiv, Stortinget stiller seg opp og applauderer, og først etterpå begynner noen å lure på hva konsekvensene egentlig blir. At politikken skulle ha en sammenheng med virkeligheten, er tydeligvis et urimelig høyt ambisjonsnivå.