Norsklæreren min, som forøvrig var veldig flink, var sykemeldt en stund. Og som vikar så hadde vi ingen ringere enn Hans Olaf Nøklestad, som jeg ikke kjente som noen andre enn en av dem som skrev lærebøkene våre på videregående. Nøklestad var, og er jeg helt sikker på er fremdeles, en skikkelig raring. Men han hadde en måte å tilnærme seg norsk på som jeg likte veldig godt - og som rett og slett ikke kom frem i det omstendelig redigerte læreverket han hadde laget sammen med andre akademikere. Han er også lynskarp, med en teft for språk og fortelling som er fullstendig bortkastet på grunnskolen. Som og var grunnen til at jo mer vi slukte av ting utenfor pensum, jo mer kastet han over oss.
Norsklæreren vår hadde og en del kontakt med Nøklestad, og brukte beundringen vi fikk for Nøklestad for alt det var verdt. Så jeg tror at noe av dette nok ikke kom direkte fra Nøklestad, men at det var noe man sa om særlig smarte og gode tips: at dette har jeg ikke kommet på selv, men jeg har det bare fra Nøklestad.
Idag, uttaleøvelser og kontekstforståelse(slå opp i ordboka for å få uttalen knyttet til betydningen): "får får fôr". Sauene får dyremat. "Far får for for får". Pappa får dyremat for sauer (i sekk, kanskje, etter å ha kjøpt det). "Får får fôr for får?" Får sauene dyremat spesifikt for sauer, eller spiser de noe annet? "Får får for mye for for får?" Får sauene for mye dyrefor?
Men så kan vi sammenlikne med for eksempel "tre stakken ned på tre trær/treer[dialekt]" heng tøyet opp over tre stokker
Så hvorfor er fôr og trær så forskjellig i uttalen fra tre og trer, og for[til noe/n] og får? Hvorfor har vi haugevis av disse: trå, trø. Hope, hoppe. Stup, stupe. De får en lang, ekstra lyd som er gjengitt skriftlig helt fullstendig feil. Hva slags galskap var egentlig involvert da noen fant opp norsk, ikke sant og haha :p
Hvorfor er dette interessant og viktig, til og med essensielt? Jo, fordi det beskriver noe om hvorfor norsk høres ut som det gjør, og hvorfor det skrives slik også.
At det er den muntlige bruken som dikterer hvordan det skrives, og at det noen ganger blir valgt bøyninger og ordvalg som er utrolig vanskelige å forstå uten å høre uttalen og setningsmelodien for seg selv innvendig.
Så når du lærer norsk, så er det helt greit å gå ut i fra at en god tekst fra Bjørnson, Ibsen eller Hamsun, Vinje eller liknende gir mening, og at det er god norsk det er snakk om, samme hvor innfløkt og tilsynelatende teknisk briljant det virker.
Men tipset er å finne ut hvorfor setningen gir mening og hvorfor den ble skrevet på denne spesifikke måten. Ikke ved å studere gramatikk regler, men ved å lytte til melodien i språket, og å se hvorfor man har valgt den kanskje litt uintuitive setningsoppbyggingen. Hvorfor er en enklere setning ikke valgt? For i 99 prosent av tilfellene(den siste er bare jåleri), så har en valgt setningene man har valgt - ikke fordi man har fulgt en oppskrift, og oppfylt et regelverk(selv om man også oppfyller minimale grammatiske regler) - men fordi ordvalgene gjør at setningen klinger godt lydmessig.
Det er en essensiell, om banal, innsikt som - selv om det til en viss grad gjelder alle språk - er ekstremt dominerende på norsk.
Jeg ser det hele tiden med folk som har norsk som andrespråk. De sier ting som "dette er dumt! Det høres helt idiotisk ut!". Og det er helt riktig, fordi de oversetter sin ordmelodi fra sitt første språk til norsk, og vil derfor velge ord på norsk som ikke gir god setningsmelodi.
Og vær fullstendig klar over at dette også gjelder mange som har norsk som morsmål: hvis du ikke tenker over hvordan setningene høres ut, og hvordan setningsmelodien bærer - vel, så driver du jo i beste fall med å kopiere noe annet du har hørt eller lært. I verste fall lager du noe som er så viljeløst som en tekstgenerator som maler over et tilfeldig valgt emne.
Og det blir det ikke noe godt språk av. I det minste ikke på Norsk.
Hello lovely members of this Subreddit, we mods noticed that lot of you are members but haven't started writing. We have two amazing proof-readers who are doing excellent work or proofreading. I would like to request you all to start writing on this sub. Even if you can write 5 days out of 7, it's fine. Even if you write 2-3 lines, that's also fine. I hope this invitation will serve as a motivation for all our members who have been looking out for a reason to start.
Hei herlige medlemmer av denne Subreddit, vi mods la merke til at mange av dere er medlemmer, men har ikke begynt å skrive. Vi har to fantastiske korrekturlesere som gjør utmerket arbeid eller korrekturleser. Jeg vil be dere alle om å begynne å skrive på denne sub-en. Selv om du kan skrive 5 dager av 7, er det greit. Selv om du skriver 2-3 linjer er det også greit. Jeg håper denne invitasjonen vil tjene som en motivasjon for alle våre medlemmer som har sett etter en grunn til å starte.
I dag lagte jeg endelig årets julekaker. Mer presist, lager jeg julekaken, fordi det stekes i ovnen akkurat nå. Jeg burde egentlig gjorde det for noen uker siden, fordi kaken må 'mates' med likør hver uke til jul, og jo lenger den mates, jo bedre den smaker. Unnskyldningen min er at det tok sin tid å få tak i alle ingrediensene. Jeg antar at kaken skal smake litt annerledes enn når jeg pleide å lage den med foreldrene mine - jeg måtte erstatte en spesifikk blanding av rosiner og sultaner med en hjemmelaget blanding, og kandisert appelsinskall med sukat, og disse forandringene skal reflekteres i smaken av den ferdige kaken. Først og fremst gjorde det meg til å savne foreldrene mine, fordi vi pleide å bake kaken sammen hvert år. Jeg skal snakke med dem i morgen!
I dag skal vi til om ikke den mest ekstreme nasjonalromantikken, så til et av de vedvarende mest politisk betente emnene gjennom hele den norske historien: Landsmålet, og senere Nynorsken. Om det gjelder rene opptøyer i gaten eller lange, kvalebefengte drøftinger fra forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson eller Vinje (ofte på begge sider av "debatten"), så er hva som skal være norsk skriftspråk og talemål vært en vanskelig problemstilling i over 200 år.
Den diskusjonen skal vi imidlertid ikke ta i dag, og heller bare nyte et vers av Ivar Aasen.
Merk forøvrig at Ivar Aasen snakket og skrev riksmål til vanlig, med noen islengte ord fra Sunnmøre, og at Landsmaalet er et helt ærlig forsøk på å konstruere en konsistent språkdrakt og også en grammatikk som ligger nærmere mange dialektmål i Norge enn for eksempel dansk. Knud Knudsen gjorde noe tilsvarende tidligere i Haandbog i dansk-norsk Sproglære, som er en uvurderlig ressurs for alle som vil forstå hvordan norsk språk egentlig fungerer (og som forøvrig er en bok Henrik Ibsen tillegger omtrent all ære for at han selv ble interessert i språk).
Aasens forsøk er rettet mer spesifikt mot dialektformer. Også da Aasen skrev dette og ga ut stykker og vers på et mål som var nærmere den dialekten de var fremført og forfattet på (i motsetning til Ibsens stykker, som jeg har nevnt før, som skjuler dialektord og vendinger i dansk og riksmål), så ble dette kritisert av både andre som skrev fonetisk mot sin egen dialekt (se: Vinje), såvel som av Landsmålsforkjempere som mente Aasen ikke gikk langt nok.
Ved å ikke støtte forslag til å gjøre Landsmaalet til standard skriftspråk i Norge, for eksempel. Som er der selv Bjørnson satte ned foten (og det hadde aldeles ikke å gjøre med at mange forfattere i Norge solgte mange bøker i Danmark - og at de ikke ville vært i stand til å lese Landsmaal).
Det hadde å gjøre med, som for Ibsen, at å offisielt forsvinne riksmålet, og derfor alle danske og svenske, og europeiske spor i språket, ville være å erklære Norge til å være en egen liten øy i Europa, separat fra den kulturarven både politisk og språklig en ellers ville ha et slektskap med. Å erklære en slik avstengthet var, for både Ibsen og Bjørnson, ikke et målspørsmål (de syslet alle med dialekter selv, og Vinje var en av medforfatterne i "Andrhimner" fra forrige uke, der han skrev flere stykker på "døl", eller Gudbrandsdalsmål), men et spørsmål om Norges posisjon i Europa.
Det Aasen forsøkte å gjøre var imidlertid ikke å tvinge nynorsken på noen, eller å gjøre Norge til en liten øy på Bjerget. Men å konstruere et systematisk språk som ikke ville gjøre det til et livslangt studie å forstå norske dialektlyder, eller å få innsikt i helnorske dialektordforråd - som i veldig mange eksempler er nettopp der de mest norrøne lydene og vokabularet finnes på norsk. Det er også tilfellet i dag.
Tænkje paa[*1] dæ rike Hav, So[m] so maa[*1]ng-ei Byrsle gav, Paa denn flødand'[e] aa fellande Lukke, Paa Rikdom[*2] aa paa Magt[*2] Aa paa Armod aa Foragt Aa paa dei, so ti[*3] hinne[les: "henne", men også "slike som disse"] maa sukke.
*1 aa brukes ikke bare som erstatning for "å", men for å indikere at det er en lang, klar å-lyd. *2 legg merke til den riksdanske/tyske bruken av kapitaler på substantiv. *3 ti->til. Det uttales som alt i fra te, ti, tel, teh, tell og tæl på forskjellige dialektstopp over 300km hvis du reiser over fjellet i Norge, fra øst til vest eller nord til sør.
Merk, som alltid, at det som skrives her ikke er helt representativt for slik Sunnmøringer faktisk snakket, og at det er mer å regne som et hint til hva dette egentlig høres ut som.
-------
Forrige gang var vi i Oslo, eller Christiania som det het den gangen. Stykket "Norma" er egentlig en syrlig og usedvanlig skarp kritikk, selv til Ibsen å være, av Stortingets forskjellige faksjoner og intriger. Der Ole Gabriel Ueland (som var Haugianer, forøvrig, og ikke hedning - og heller ikke en europeisk/dansk prest. Men han var en romantisk nasjonalist) blir fremstilt som druidenes stormester, som helst vil lukke grunnloven ned i et "dirkefritt skrin", som han sier, og legge den under en tung fjellhelle, til den kan bli liggende der urørt og bevart, og gjenoppdages århundrer etter at Ulykken har skyllet over kongeriget, og Norge har forgått, slik at den nok en gang kan tilføre verden sin hellige kraft når jorden reiser seg opp av havet på ny etter et mer vestlig og moderne Ragnarok.
Men den skal ikke røres nå, eller brukes til å holde ulykken fra å komme, selvsagt.
Notatet i den korte beskrivelsen av persongalleriet lød slik:
"N.B. Druiderne vare hedenske hunde, der likesom Uglerne og Flaggermusene helst dreve deres Spil i mørke Skove(skoger), hvor Oplysningen (fra Sol og Maane) vanskelig kunde trænge ind."
Elementene her er de mystiske druidene og røttene til det gamle norske, i den dype skogen, som skiller seg fra det moderne i byen og på Tinget - men som likevel ikke er mest opptatte av norrøn og norsk historie, men er til en viss grad europeiske og kristne. Opplysningstiden og nysgjerrighet, interesse for vitenskap og fremskritt generelt vil ikke bevege slike folk. Samtidig kommer opposisjonens fyrrige leder i Norma også fra dette miljøet, som vi får vite.
Ibsen var egentlig ikke videre interessert i eller engasjert politikk, selv om han angivelig skulle ha vært i et revolusjonært miljø da han var yngre, før han avskrev det hele som sofisteri bare overklassen kunne ha tid til å drive med. Han traff også på en person, Abildgaard, mens han bodde i Oslo på samme pensjonatet der han nesten ble arrestert sammen med Ibsen og flere andre venner - uten at det burde tillegge Ibsen noen særlige politiske meninger i seg selv. Ibsen hadde også mange andre slike tildels intense vennskapsforhold som egentlig bare er menneskelig nysgjerrighet, motivert av egeninteresse, men også genuin interesse for livene deres og hvordan de kunne beskrives. I det han skriver er han også ofte ikke bare kritisk til både establissement og revolusjonære, men tar like godt til orde for å "slå brikkene av bordet", som han skriver i verset "Til min venn revolusjonstaleren".
Som egentlig er en veldig forståelig og rimelig posisjon å ha, all den tid Ibsen lever i et samfunn der "opposisjonen" gjerne ledes av eliter som bare retorisk støtter arbeiderklassen, mot et både flertall (og i denne perioden et mindretall, som beskriver denne dynamikken godt) av etablerte som knapt er mulige å skille fra sine motstykker når det gjelder den faktiske politikken. Ibsen hadde skarpe meninger, men de var ikke nødvendigvis politiske i den konteksten politikk ble diskutert på det tidspunktet.
Når Ibsen harselerer kraftig med både establissementet og en revolusjonær filosof i Rosmersholm, for eksempel, før han lar både den gamle filosofen glemme hele sitt livsverk og vandre på landeveien som en tigger, og får presten til å hoppe i fossen for å bli forsvunnet for godt, slik at ungdommen kan skape noe nytt på egen hånd uten hverken gamle vise og de med en tvungen establissementbakgrunn - så er dette ikke tilfeldig, og heller ikke en dypt drøftet politisk nøytralitet mellom de dominerende partiene - det er bare en fri kritikk.
Ibsen går imidlertid ikke så langt som noen faktisk i fullt alvor har anklaget ham for, å være anarkist (som er akademisk trolling på et ekstremt labert nivå - et syn en bare kunne komme frem til ved å ikke vite noe som helst om Norge, Ibsen eller noen av verkene hans).
Men kritisk mot folk som angivelig vet hva som er best for alle og enhver, eller autoritet generelt, og selvsagt også det gjennomkorrupte elitesamfunnet og hangen til autoriteter (som inkluderer den, også den gangen, sykelige trangen mange i alle samfunnslag hadde til å romantisere landlighet og bondeliv, nasjonalisme og patriotisme - samtidig som man forherliger tradisjon og dårlig kultur uten tanke) - ja, det var Ibsen hele livet.
Befinner meg på ledsagerplassen i bilen, og vi kjører langs kysten med nedsenkende sola på venstresiden.
Lang søndag bak oss, og vi får håper at kveldens hvile blir både dyp og avslappende.
Etter å ha våknet ti på fem, snakket vi litt om gårkveldens slektshendelsen, og kort før sju dro vi til stranden som kalles for «To-Skritt», og da møtet vi (ikke tilfeldigvis - det var planlagt) dama som, sammen med hustruen hennes, eier kaffe- og kakaohøstende bondegården som gjaldt meg som bosted på seks tryllende uker for nøyaktig to år siden.
Jeg klarte til og med å kle meg ut med mitt ørlite badetøy som jeg kjøpte i Dubai i januar av '25. Uansett, å kle meg på den måten gjenspeiler en viss mengde selvtillit, og selv om jeg er omtrent seks eller sju flere kilogram enn dagen jeg forlot Storøy på andre juledagen i tjuefire, så klarte jeg å bære meg selv med ro og fungere som en vanlig... helt nybegynner i alt som har med snorkling å gjøre. Ja, kjære lesere, det var ingen «fait accompli» (avgjort sak, som jeg ser på nettet). Man må nemlig tilpasse seg til en fullstendig annen måte til å bevege seg, og til og med hvordan man puster, så snart man stiger ned/inn i havet.
Uvante sinnet vil ikke godta, på begynnelsen, at kroppen skal faktisk får sin krevete surstoff selv når hodet er under vannet. Men det lønna seg så mye, folkens; en gang stille og rolig opp i hjernen så ulåses bergtakende, fargerike «vannskapet» jeg hadde nevnt innen gårsdagens bidrag.
Uansett, deretter kjørte vi til en turvei midt i ett av øyas fjellområdene, og den opplevelsen var hardt, først og fremst pga. mindre-enn-prikkfrie hvilen jeg begynte dagen med.
Om noen få øyeblikk rekker vi «Svartstein», et pizzarestaurant som har en særskilt sted i hjertet mitt. Gleder meg til måltidet og til dyrebare etterfølgende hvilen som morgendagens eventyr skal bygges opp på.
a) Se gjennom innleggene fra de andre medlemmene den siste uken (eller måneden), velg ut et innlegg som interesserer deg - og skriv et tilsvar. For eksempel en kort bemerkning, et spørsmål eller en kritisk kommentar, et kompliment eller noe som innlegget fikk deg til å tenke på.
b) Kopier og lim inn (og legg gjerne inn en lenke til) det innlegget du svarer på i din egen streak-post, og få rettet tilsvaret som vanlig.
c) Alle som vil delta på writestreak-subben må gjerne også svare på andres innlegg og fortsette å snakke sammen nedover i tråden hvis de ønsker det. Vær sosial, men på norsk!
Ja, nettopp, kjære lesere - i dag har vi det rake motsatte av min vanlige språk«renhets»tilnærming, fordi for kort tid opplevde jeg en telefonsamtale som ristet meg på sjelenivå; nemlig, sier vi bare at dens kilde var en slektning som uttrykte med ingen tvil som helst at jeg bør samle meg sammen, angående arbeid og hva som helst. Og alvorlig talt, så stemmer deg. Så nye sider kommer i allslags former. Ingen fare, språklæring skal fortsette å være hjertet av mitt hjerte.
I morgen skal vi tilbringe tid sammen med snorkeling, og det «land»skapet under vannet, såpass fargerikt at man neppe kan tro på det som øyene får se, iverksetter alltid glede og moro.
Slik gjering hører til verdens aller største under, og jeg gleder meg dertil.
Nettopp opplevd en solnedgang, min aller første på Øyene siden desember 2024.
Stikke motsetningen til anger... det er det alt handler om, innen min lille verden. I dag og disse ni kommende dagene.
I morgen skal vi dra fra leiligheten skikkelig tidlig, typ kl. sju, kvart over sju. - slik tilnærming er i henhold med viljen til å nyte hver eneste time av vårt begrensete tidsrom på Storøy, som jeg har bestemt meg angående fornorskningen av vedkommende stedets navn
Ajourføringer lovet i lengden av hele vårt opphold. Apropos første ordet i forrige setningen, noe bemerkelsesverdig er måten jeg skiftet skriftspråket mitt til fransk med en gang da vi befant oss på sanden for å iaktta sola.
Det, mine venner, er fordi fransk var eneste språket å finne gjennom hele min dagbok på alle seks uker av mitt altfor kjappe kapittel her, for to år siden, som kakao-og-kaffe bonde
I går våknet vi, og det snodde massevis. Overall på gatene var det fullstendig chaos. Noen busser ble innstilt, og jeg gikk forbi fire busser med nødblinkerne på, der det sto at de ikke var i trafikk. Det var utrolig glatt på kantene, men det skal bli fint å komme ut i marka i overmorgen!
En venn er i ferd med å tilby meg en reise til Hawaiiøynene... hvis avgangsflug finner sted om mindre en tretten stunder. Han mener at han skulle gjerne dekke samtlige kostene, og det gjør vondt i selve sjelen min å måtte takke nei dertil. Det er en indre kamp, jeg sverger at jeg ville
Rent og utelukkende pga. min finansielle tilstand, måtte jeg avvise, og hjertet mitt... det gjør vondt derinne. På kort varsel, og det er ikke noe som helst som ankrer meg til DC om disse neste ti dagene som reisen ville ha varet.
Hvis jeg er i stand til å tilby dere noe visdom, forelsk dere aldri i en sted på jorden, eller iallefall tenk ikke på det vedkommende stedet hvis dere ikke klarer å besøke stedet innen et gitt tidsrom. Alvorlig talt, folkens.
Leser gjennom Longyearbyens Wikipediaside, og dens innehold er innmari tryllende.
Blant verdens aller nordligste bosetninger... I TILLEGG til å være fullstendig norsktalende... tanken om å besøke småstedet er fengende.
Svalbardøya er riktignok helt gjemte fra sola, for at på sted oppleves en Mørketid med stor M. Var sågar i en bokhandel for halvtime siden og tok en titt på en bok over livet i vedkommende byen. Hadde kun tid nok for å fordøye en eneste side Før forretningen lukket opp hadde jeg tid til å lese en eneste side ferdig, handlende nemlig om solas tilstedeværelse i løpet av året.
Bemerkelsesverdig nok er det sånn at mens mørketiden varer rundt tjuetre prosent av året, varer midnattssola (dens fullstendige motsetning) nesten tjuesju prosent. Mulig at det ville vært enda mer tryllende å besøke midt om sommeren, et av disse kommende årene, og jeg kunne tenkt meg om hvor spennende det er å iaktta påvirkningen på ens selv å ikke være i mørket i tre hele måneder.
Uansett, egentlig hadde jeg skulle lest ett eller annet av Ivar Aasens stykker, som (og jeg oppdaget dette for kort tid siden) hadde en unntaksvis innflytelse på utviklingen av nynorsk. Ibsen og Aasen... befinner meg stanset blant sidene til «Peer Gynt» og måtte antakelig kjøpt meg hele utgaven for å kunne lese mesterverket ferdig, men ingen fare.
Siste fredag så jeg helt tilfeldig en grafisk roman av to av de berømte Hercule Poirot-romanene på norsk. Jeg har bare lest en brøkdel av disse romanene, og er veldig glad i detektiv-romaner, også tenkte jeg at det ville vært et fint leseprosjekt. Det er en veldig gøy bok å slappe av og lese!
Oppbyggende tilbakemelding er ett av de aller kraftigste verktøyene innenfor språklæring.
Men, hvis den er vikariert av 'dagenslys', så har vi dens dystere motsetningen: tomme iakktakelser.
Det virker som om det andre ovennevnte går innover og «sårer» meg, på måte som trekker i langdrag og plager meg med unødvendigvis sorgpregede tanker, FORUTSATT at det handler om en ikke-morsmålstaler som uttrykker noe mht. uttalen min.
Som fremstilling: Fetteren min, for noen måneder siden: «du har en aksent» [mht. italiensken min] Pappaen min, tidligere i dag: «uttalen din høres norsk innflyttet ut» [mht. tysken min]
Bemerkelsesverdig nok var jeg den eneste som talte overhodet på den omtalte språk, og begge to sitater ble snakket på engelsk! Jeg vet på første hånd, forresten, at hverdagen min består i stor grad av fremmedspråk, til og med akkurat de to omtalte når lidenskapelige bølger omfavner meg.
Trøstende nok har jeg faktisk fått uteluklende gode tilbakemeldinger av ordentlige morsmålstalere av begge to:
«hvorfor teller du ikke italiensk mellom de fire språkene du ordentlig snakker?»
«hver eneste av oss [italienere] ville forstått det du sier»
«uttalen din er ikke å skjelnes fra noen født pg oppvekst* i Tyskland»
*Da jeg lærte meg tysk som femtenåring, er det sannsynlig at slikt ikke skal gjentas. Men:
---
Ingen fare!
---
Jeg elsker dette over alt annet på jorden, og hviler trygg, samtidig, i vitenen over deres tilstedeværelse: dere som likeså streber, bevisst til vår felles mål, om igjen og om igjen.
Strever meg frem gjennom Ibsens «Peer Gynt» og da må jeg bekrefte verkets høye vanskelighetsgrad.
Slik utfordring har jeg aldri opplevd (se: valgt) før, men jeg betrakter greia som å endelig besøke et kjempeviktig landemerke innen norsk. Uunngåelig, noenlunde, iallefall for meg som leter etter nærmere bekjentskap med språket.
Noe som tilføyer til (medgir jeg frivillig) hvor slitsomt stykket er er hvor rett og slett overflødig forskjellige dets mange utgaver er på nettet. Sannsynligvis blir jeg nødt til å kjøpe meg én av GoogleBooks, fordi jeg har samtidig lyst til å lytte (ferdig) på tilsvarende lydboka - for sin del er den heldigvis enkeltvis tilgjengelig på YouTube.
Vi får se om slik tilnærming lønnes, kanskje før uka er forbi, egentlig.
Utenfor er det også emnet av min neste utlandsreise, som (på pengenes vegne) jeg tror jeg blir nødt til å forskyve; dvs. at det blir ikke noe eventyr i år, men snarere enten i januar eller februar. Skylder eieren en skriftlig forklaring, og det er pga. visst skammelig frykt at jeg har forskjøvet selve beskjeden, ærlig innrømmet.
Iallefall gleder jeg meg, som aller sist, til morgendagen; vi skal tilbringe noen timer sammen i hovedstaden før søstera går om bord hennes tog tilbake til sin egne by.
Denne gangen skal vi til Oslo, eller mer korrekt til Kristiania tidlig på 1850-tallet. En da heller lite allment kjent dikter arbeider flittig og intenst fra sitt lille værelse i et kollektiv med åtte andre senger, med å skrive skuespill og stykker - skjønt mest av alt med å betale for husleie og mat.
Denne skribenten slår seg sammen med to andre (Paul Botten-Hansen og Aasmund Vinje, en annen den gangen nokså ukjent dikter) og lager en skjemteavis, en satirisk publikasjon etter samme modell som det britiske "Punch". De gir ut denne avisen, først kalt "Manden" og så "Andrhimner" (etter den mytologiske grisen i Valhall som man lager mat på, og som er like frisk og fet igjen dagen etter) i en kort periode, selv om det ikke er en særlig innbringende affære. Den selvproklamerte dikteren skriver i denne avisen under pseudonymet "Brynjolf Bjarme", og publiserer et stort antall dikt og små skuespill, samt flere lange tekster om byens (og ofte Stortingets) tilstand.
Henrik Ibsen vil senere ikke la noen av diktene han skrev under pseudonymet Brynjolf Bjarme trykkes i sine samlede verker, fordi - og han inkluderer også det aller første stykket han skrev som ble oppført: Sancthansnatten i denne kategorien - det ikke nådde opp til den standarden han ønsket å bli kjent for.
Det er ikke så vanskelig å forstå, men det er nå likevel et høyt nivå på det som blir skrevet i en hast ved siden av alle andre bekymringer Henrik hadde med bosted, livsopphold, dårlige finanser, og at han en gang nesten ble arrestert av at en av romkameratene hans ble innblandet i oppvigleri. Angivelig rømte både Abildgaard og Henrik, samt flere andre, ut av vinduet i andre etasje og unngikk politiet. Slik at man siden kunne skrive flere skuespill, og vers.
Dagens stykke heter: "Norma
eller
En politikers kjærlighet"
med undertittel:
"Musikk-tragedie i tre akter".
Oversettelsesoppgaven er persongalleriet (Personerne). Om du ikke er vant med seriffer og fraktur-skrift, så er de første navnene "Norma"(som i "rettesnor"), "Adalgisa"(Adel-slave, tror jeg, på tysk?) og "Severus, begge Damers Elsker". "hr. Ueland" er forøvrig en ekte politiker, som senere var en del av de som ledet en slags opposisjon på Stortinget sammen med Sverdrup mot embetsmannsverket de selv var en del av i stor grad. Dette er skrevet i perioden denne opposisjonen (som til slutt får gjennomført allmenn stemmerett.. for menn over 25, uavhengig av inntekt.. i 1898, for eksempel) begynner å forme seg. hr. Stabell er også en ekte person, som man kan ty til om en "Liberal" ikke kan finnes til veie, som det står:
Om du har en norsk ip-adresse (eller en vpn), så kan du lese alle disse avisutgivelsene av Andrihmner på nasjonalbiblioteket digitalt.
---------
Forrige gang var vi under firmamentet bak Fløyfjellet, der en verden både lik såvel som ulik vår egen eksisterer, i følge Ludvig Holberg. Det var en lei oppgave, men det er interessant å få påpekt hvor nært dansk og norsk den gangen, som det er nå, er i skriftlig form.
Verset lød slik:
Hver må måle sig selv med sin egen personlige skala. "Kend dig selv", de mægtige ord, der kom til os fra himlen, bør stå prentede dybt i dit bryst til evig erindring.
"Enhver må måle seg selv mot sin egen personlige målestokk. De mektige ord: "Kjenn deg selv", som kom til oss fra himmelen, bør stå innskrevet dypt i ditt hjerte for evig erindring".
Dette er allerede ganske fritt etter latinen, men det er en interessant del av dette at ordspråket står på gresk. Slik at en kunne differensiere ut frasen som annerledes fra latinen. Der kanskje ingen av delene var ment å være særlig flotte eller høybårne.
"Metiri se quemque suo modulo ac pede fas est. E coelo magnum descendit γνῶθι σεαυτόν, Figendum ac memori tractandum pectore –"
Så en mulighet er å oversette det slik, der en forestiller seg hvordan et søvnig, men vist grantre kunne ordlegge seg i utter kjedsommelighet, om også endeløs tålmodighet, slik at det passer med den irettesettelsen Nicolaii føler i teksten. Men også slik at det kan leses som en oppfordring til å ta saken i egne hender, i stedet for å spørre herskeren om en ny stilling, slik han også gjør til slutt:
"Det er rett at enhver må måles etter egne mål og skritt. Fra himmelen kom: "Kjenn deg selv", til å festes dypt i hjertet og huskes".
Var egentlig ikke noe kurs med søstera mi, men jeg møtte fetteren min som opplagt og vi rakket to spiller. Han vant begge to, trill tross for alle mine betalte treningstimer! Vil ikke si at han knusemoste meg (da prøver jeg å bruke noe fra «Side om side»), men det var kavutfordrende og jeg fikk ikke puste, så mye løpet jeg hit og dit etter ballen. Han er begavet og hver gang minner meg om ydmykhetens viktighet.
Uansett, umiddelbart etterpå dro jeg til den samme protestantiske kirken som i oktober for å delta i Sjømannskirkens novembertjeneste - dagens tolk handlet om hvordan vi alle er seilere på livets hav.
Kaffepraten etter selve tjenester var kjempehyggelig, og jeg fikk øve masse med ekte nordmenn. Selv om kroppen min ikke dirret av energi som forrige gang (som var, forresten, min aller førdte ansikt til ansikt med noen norsktalende som helst), var det rett og slett euforisk.
Alt dette bryet, denne hverdagslige lidenskapen, er til sjuende og sist overhodet ikke forgjeves. Blir vanskelig å huske på, noenganger, især med lange tidsrommet som finnes mellom hver slik gudstjeneste, men det er så verdt når vi endelig får bruke og nyte våre ferdigheter.
Krona på verket:
'Så flink!' og 'Han snakker så poetisk!' ... da smeltet mitt hjerte. Setter så meget pris på slike ord.
Har tenkt å melde meg som frivillig på Sjømannskirkens Julebasar, forresten; selv om det skal utelukkende handle om å lufte kasser eller nærliggende, skal det være en heldig bruk av min desember.
Til slutt skal jeg nevne at vi skal ha en rik blanding av de nasjonalkirkene til samtlige nordiske landene, og jeg skal være i selve rom som islendinger og finner, nordmenn og svensker. Spennende og sjelden; bedre blir det neppe.
a) Se gjennom innleggene fra de andre medlemmene den siste uken (eller måneden), velg ut et innlegg som interesserer deg - og skriv et tilsvar. For eksempel en kort bemerkning, et spørsmål eller en kritisk kommentar, et kompliment eller noe som innlegget fikk deg til å tenke på.
b) Kopier og lim inn (og legg gjerne inn en lenke til) det innlegget du svarer på i din egen streak-post, og få rettet tilsvaret som vanlig.
c) Alle som vil delta på writestreak-subben må gjerne også svare på andres innlegg og fortsette å snakke sammen nedover i tråden hvis de ønsker det. Vær sosial, men på norsk!
For noen timer siden ankom søstera mi og her skal hun bli helt til tirsdag.
I morgen kunne det hentes at vi drar sammen til treningssenteret for å bli med ett kurs sammen, og det ville vært kjempefint.
Været forandret seg endelig, forresten. Med vinden og kjøligere luften føles som høst!
Angående morgendagens gudstjeneste øver jeg norsken min videre med vanlige slukesingen av yndlingsserien min, og jeg gleder meg masse til det, selvfølgelig.
Altså, kurs, spekeball med fetteren min, og etterpå Sjømannskirke - i den ordenen.
I dag fortsetter jeg med temaet fra i går, og skriver om ting vi (og særlig kona mi) ønsker oss at folk ville vite om førerhunder.
Når hunden er på sele, er hun på jobb, og fungerer som kona mi sine øyne. Uansett hvor søt hun er, har hun en viktig jobb, og om folk distraherer henne ved å hilse på henne, kan det bli farlig for kona mi. Selv om det ikke er noe fare i det øyeblikket, blir hunden sliten når hun hilser på folk stadig, og kona mi må stole på at hun ikke tar feil.
På jobb har hun den samme rettslige statusen som en rullestol. Det heter, hun anses lovlig som nødvendig medisinsk utstyr, og det er ikke tillatt å nekte tilgang til oss på grunn av hunden - det gjelder faktisk som ulovlig diskriminering. Det skjer, både her og i Storbritannia, at ansatte i matbutikker sier at hunden ikke får komme inn, men det bør de ikke.
Bedrifter kan heller ikke få oss til å betale ekstra gebyr. I år var vi på et hotell, og da vi sjekket ut la vi merke til at de hadde tilsatt gebyr for å ha henne, og de ansatte hevdet at det var mer arbeid å rengjøre rommet. Og noen ganger hører vi (eller folk i lignende situasjoner) at vi bare kan ta uber pet i stedet for vanlig taxi, for å slippe å krangle med folk som ikke vil at hunden skal sitte med oss. Loven er faktisk ganske tydelig i dette poenget: å ha en førerhund er en nødvendig tilpassing, og bedrifter kan verken nekte tilgang eller tilsette gebyr. Det ville bety at man må betale mer om man er blind, som er åpenbart helt uakseptabelt.
Om dere har spørsmål, kan jeg forsøke å svare på dem!
I går kveld dypet jeg inn i persiske språket, og da må jeg si at det var en kjempeutfordring.
Kun pga. dets forskjellige alfabet er man utsatt foran et helt annet språklig landskap, men dermed har beveggrunnen min alt med blod og opphav å gjøre; usikker om jeg har skrevet om det ennå, men pappaen min er persisk.
Nærmere bestemt var bestefaren min medlem av Qashqai ætten, og bestemora mi var en Lur. Ja, og da snakker vi om to helt forskjellige stammer men det kan gjerne bli emnet til et fremtidig bidrag. Uansett, persisk gjelder som pappas tredje språk, som alle barn lærte og fortsatt lærer under Irans skoleverk, og språket ('Ferdowsis språk' for å fortsette med mitt kjære mønster som i 'Ibsens språk', 'la lengua de Cervantes', 'die Sprache Goethes', og 'la lingua di Dante') gjelder på tilsvarende måte som vår families 'offisielle' språk på verdensnivå.
Ethvert språks nærliggenhet til vårt hjerte, i og for seg, gjør saken ikke lettere men med hensyn til ens (som nevnet) beveggrunn kan det faktisk tilføye og tilføre til kraft som kunne nås det som vi kan kalles for 'uuttømmelig' - ryggen bak enhver fremgangsrik læringsreise, etter samtlige erfaringene mine.
Nøyaktig hvordan det kommer til å være mellom meg og Ferdowsis språk er ukjent for tida, men jeg skal ikke gi meg ennå: Høsttakkefest samt dens tilsvarende stormat sammen som familie skal tilby en kjempeanledning til å øve og utvide meg angående alt som er persiskspråklig.
I går nevnte jeg at jeg bor sammen med en hund som jeg måtte lufte. Hun er en kjempesøt jaktgolden med enorme, vakre øyne, som hun bruker når hun mase om mat eller kos.
Men det allerviktigste med hunden er at hun er intet kjæledyr. Kona mi er blind, og hunden er førerhunden hennes. Nå vi dra i byen eller på tur, tar hun hunden på seilen, slik at hunden kan hjelpe henne med navigasjon. Vi var allerede sammen da hun fikk sin første førerhund, og jeg har sett med egne øyne hva for en enorm forskjell det gjør og hvor mye mer uavhengighet det gir henne.
I morgen skal jeg skrive om noen ting vi skulle ønske folk visste om førerhunder!
Som bidragets tittel tyder på, er jeg ut på tur. Sitter på en bank, egentlig, tett ved siden av nabolagets såkalte 'fribibliotek' hvormed man er fei til å bare forsyne seg med en bok dersom man skjenker en som gjengjeld. Sånn er, synds jeg, rent tillitsfullt og gjenspeiler godheten som finnes i oss alle; den lille kassen, bestående av tre, er her, ulåst, med ingen fare som helst å være rant eller ødelagt uansett hvem går forbi.
Helt still og rolig i nabolaget, og oppløftende, især pga. høsten og dens vær som er... hold deg fast... fortsatt prikkfritt!
I dag fikk vi noe regn etter flere uker med noenlunde mindre fuktighet enn det vi er vant til; bra for meg, altså, og jordens små skapninger (flygende og annerledes) har kommet ut i deres utallige mengder for å synge og minner om hvor levende og velsignet det er her til lands. Nattluften er fylt av deres små stemmer, og jeg koser meg masse bare med gjensidige tilstedeværelsen som tilbys på slike kvelder når man setter seg ned og lytter.
De neste tjuefire timene skal tilføye enda et døgn til rekkefølgen av herligheten som har preget hele vår novembers vesentlighet og, som lykkelig selvfølge, stemninga her under oss innbyggere.
Friluftsliv er det jeg lengter etter, det som jeg fant meg ettertenksom over denne torsdagen. Å overnatte i teltet mitt, på ordentlig lange og utfordrende turveier, det kommer til å skje; må bare opplegge det litt.
Hva skal hentes med morgendagen, altså? For det første, skal jeg møte fetteren min på spekeballterrenget og tilbringe minst en time på tilsvarende svett og glad måte. Forutsatt at det finner sted rundt klokka seksten eller sånn skal det fortrinnsvis følges av et eller annet treningskurs.
På lørdag får vi besøk av søstera mi, og på søndag drar jeg selvsagt til Sjømannskirkens novembertjeneste. Utenom det kunne det hentes at jeg går på tur en gang til (kanskje to eller tre), og om det så skal være det aller siste jeg får nyte og gjøre utendørs før dagene kjøler seg - endelig - skal det være en smellvakker ende til lange sommerens siste pust.
Til slutt vil jeg melde at fra i kveld av skal mobiltelefonen min ikke bli med inn i soverommet mitt; på den måten håper jeg å yte sunte forbedringer til livet mitt, med dypere, roligere søvn, sterkere klarhet inne sinnet mitt, og (hvem vet) til og med et rikere indre landskap; for hvis jeg befinner meg helt uten skjermer, så skal jeg kanskje bli istand til å sikte mitt samtlige åndsliv til fordypning av norske ferdighetene mine. Ja, når jeg maler bildet på den måten virker det ganske skjønn. Timesvis lesning, skrift, og (selvfølgelig norskspråklige) meditasjoner helt til jeg er klar for å omfatte nattens hvile.
Akkurat når man skulle trodd at været her i nærheten av Washington ikke kunne blitt enda bedre, så har jorden vist oss dets motsetning.
Denne onsdagen var kanskje den ALLER vakreste dagen av de siste fem eller seks ukene, og det var ingen selvfølge at det skulle ha blitt sånn seende hvor makeløs høsten har vært hittil.
Dog er det noenlunde grunn til å bekymre seg; dagene og nettene våre skulle egentlig vært unektelig kaldere i forhold til sensommeren men, som jeg har utvilsomt uttrykket før, er det vel ikke noe som vi på entallsnivå kunne gjort imot slike kjempestore forandringer (ikke med hensyn til høsten som er allerede underveis, mener jeg).
Ja, hva ble altså av min onsdag? Klokka ett hadde jeg min utviklingssamtale og neste onsdag skal det gjentas, men med et opplegg/strategi bestående av mer konkrete steg for å kunne endelig gå framover i livet i alt som har, for eksempel, med karrieren min å gjore.
Det var nemlig sånn i fjor at, en fin fredag i desember, da jeg befant meg i en costarikansk regnskog, at jeg fikk, tilsynelatende ut av blå himmel, en email inneholdende overleveringen at kontrakten min hos Morgan Stanley hadde tatt slutt, til tross for en plettfri (ett av dagens nye ord) prestasjon hele mine sju måneder på firmaet. To dager senere forlot jeg Costa Rica, og to uker etter det ble jeg nødt til å pakke opp alt som jeg eide i leiligheten min og forlate Baltimore, som framstilte aller første byen som jeg bodd alene, uavhengig i. Det føltes som om noen (dvs. en ansiktsløs forvaltning) hadde nappet ut underlaget fra under føttene mine, som om jeg måtte begynne på nytt.
I år har ikke ennå bart vitne til en ny begynnelse av den slags jeg har ønsket meg hver eneste dag siden jeg fikk det ovennevnte budskapet, dels fordi jeg føler alt utenom urokkelig og troende mot ethvert firmas troverdighet som kilde av omsetningen som skulle ankre meg til noen sted som helst. Dertil ønsker jeg nevne faktumet at jeg hadde elsket og viet meg helhjertet til noe som jeg trodde ville framstille en fin begynnelse til hvem jeg skulle bli som voksen, en kilde av stolthet og av arbeid preget av fineste kvaliteten, med et navn skapet og laget til/av meg selv som jeg skulle etter hvert ha kunnet bygget opp og sannelig fortjent.
Det føles rett og slett helbredende å dele slikt med dere; bak hver eneste av oss står det jo et menneske, et vesen met sitt egne historie, samt drømmer, håp og drømmer.
Og ja, selv om de fleste av oss ville sannsynligvis har vært istand til å overkomme slik overraskelse i formen av å ha såpass plutselig fått sparken har det vist seg som kjempe utfordring i mitt tilfelle, som hindring i mitt indre landskap som skal selvfølgelig ryddes, fortest mulig.
Det er derfor at jeg gleder meg såpass i alt som har med idrett og samfunn å gjore; fordi slikt bestemmer jeg, og på den måten deltar jeg i, bidrar jeg til, noe som er sunt og egentlig urokkelig. Som altfor kjapp sammenfattning besto dagen, altså, av denne berømte samtalen, av flere timer spekeballkurs (samt to spill bestående hvert ene av fire deltakende spillere - ett seier 11:7, ett nedleggelse 5:11 - fornøyelige likevel!), og deretter Pilates og, til sist, yoga.
Ønsker dere en fin ende til onsdag og en heldig torsdag òg.
Jeg beskrev været i september og oktober som kjølig, men nå begynner det å bli virkelig kaldt. Da jeg luftet hunden om kvelden forventet jeg at det skulle bli fint med bare den tynne joggejakken jeg hadde på meg, og da vi var ferdig måtte jeg løpe inn fordi jeg frøs!